Pastelyst

Gjennomgang: The Apartment (1960)

Noe av det beste med å være regissør, i tillegg til å nyte kinoen, er å nyte filmer i noens selskap, spesielt hvis det er en "viktig" film som noen ikke har sett. 'The Apartment' er en mytisk film hvor som helst, men det betyr ikke at alle har sett den før. Forleden, vi feiret år og år med filmvennskap med en av de sjelevennene, bestemte vi oss for å besøke denne filmen, for mange det beste av Billy Wilder. Og vi gjorde det med to personer som var helt ukjente om eksistensen av denne filmen. Det var en virkelig glede å se at til tross for forskjeller og smak, når noe er bra, hva faen, er det veldig bra, og alle har det gøy på samme måte. Dette er også kinoens magi.

Filmen? perfekt fra alle synspunkter. Handlingen er lei av alle: C.C. Baxter er en ansatt som jobber i et stort selskap fullt av tusenvis av ansatte, men som fremfor alt skiller seg ut for noe helt spesielt. Han bor alene i en leilighet som fra tid til annen, veldig innimellom, forlater toppen av selskapet for å ta deres forbindelser dit. Ting blir kompliserte når Baxter forelsker seg i heismannen, som har en affære med sjefen til Baxter. Manuset er arbeidet til Wilder selv og en av hans faste samarbeidspartnere I.A.L. Diamond, og det er rett og slett et av de beste manusene som noensinne er skrevet, full av små detaljer og antologiske setninger. Det er minneverdig når MacLaine ser inn i det ødelagte speilet for hånd og sier: "Jeg liker å se på det, fordi jeg ser hvordan jeg har det." Denne setningen oppsummerer ganske mye essensen av filmen. Og selve speilet spiller en veldig viktig rolle i historien ettersom det spiller i et av de mest eksemplariske manus øyeblikkene som har blitt sett på en skjerm. Takket være dette unike objektet oppdager en karakter noe som betrakteren har kjent i noen tid. Denne enkle manusdetaljen, mesterlig fortalt, endrer helt hovedpersonens perspektiv og derfor historiens fremtid. Hitchock definerte en gang spenning som noe seeren visste og ikke visste om karakteren. Wilder bruker det her i en tragikomie, og han gjør det overraskende, som bare han kunne gjøre.